Sengevæting

Hva er sengevæting?

Normalt har barn i 3-4 års alderen kontroll over urinblæren. I noen tilfeller skjer ikke dette og barn sliter med ufrivillig vannlating om natten. Begrepet sengevæting brukes ikke før barnet er 5 år. Cirka 15 % av alle 5-åringer tisser i sengen mer enn en natt per måned. Sengevæting er mest utbredt blant gutter.

Årsaker til sengevæting

I de fleste tilfeller kjenner man ikke årsaken til hvorfor barnet tisser ufrivillig i sengen. Årsaken kan være liten blærekapasitet, slik at barnet føler trang til å tisse selv om blæren ikke rommer mye. Viktigere er at mange barn med sengevæting mangler den naturlige nedsettelsen av urinproduksjon som skjer om natten, slik at urinmengden blir for stor i forhold til den mengden urinblæren kan romme. Redusert dannelse av et hormon fra hjernen (anti-diuretisk hormon = ADH) kan være en årsak til at urinproduksjonen ikke nedsettes om natten. Normalt vil man våkne når blæren er full, men barn med sengevæting våkner ikke i slike situasjoner.

Tendensen til sengevæting går igjen i enkelte familier, slik at arv spiller trolig en rolle.

Årsaken til sengevæting kan også være urinveisinfeksjon eller sykdom i urinveiene eller i nervesystemet.

Sengevæting kan skyldes følelsesmessige spenninger, men i de aller fleste tilfeller er det i utgangspunktet ikke psykiske problemer som er årsaken.

Gode råd ved sengevæting

• Forklarer barnet at du forstår at det ikke er barnets feil.
• For å forhindre stor urinproduksjon om natten er det en fordel å innføre drikkerestriksjoner den siste timen før barnet legger seg.
• Sørg for at barnet går på do like før leggetid. Noen har effekt av å ta barnet opp for å tisse en gang den siste timen før midnatt.
• La barnet føre dagbok hvor barnet kan føre opp våte og tørre netter. Dette kan være en god motivasjon dersom barnet på forhånd har lyst til det.
• Beskytt madrassen med plast. Det anbefales ikke å la barnet bruke bleier om natten, dersom det ikke er strengt nødvendig. Bleiebruk kan medføre at sengevætingen vedlikeholdes.

Behandling av sengevæting

Alarmapparat

Alarmapparat er en god behandlingsform for mange barn. Behandlingen anbefales ikke før barnet er 8 år gammelt, med mindre barnet er motivert selv. Alarmapparat finnes i to forskjellige former - en alarmmatte til å ha i sengen eller en minialarm til å ha i trusen. Når alarmapparatet kommer i kontakt med urin avgir det en ringelyd eller vibrasjon. Tanken er at barnet skal lære seg å koble denne lyden eller vibrasjonen til følelsen av å måtte tisse, slik at barnet etter hvert våkner før det er for sent. Effekten kommer normalt etter 5-8 uker, slik at man bør prøve alarmmatten i minst 8 uker. Dersom det ikke merkes noen bedring hos barnet etter 16 uker, anbefales det å avslutte behandlingen. Les mer om alarmapparat (Norsk Helseinformatikk).

Blæretrening

Blæretrening hvor barnet trener opp blæren til å holde bedre på urinen hjelper for noen. Dette bør gjøres i samarbeid med lege, fysioterapeut eller sykepleier. Blæretrening anbefales ofte i kombinasjon med medisiner.

Behandling med medisiner

Det finnes medisiner som kan etterligne det hormonet i kroppen som gir mindre urinproduksjon om natten (antidiuretisk hormon), som for eksempel medisiner med virkestoffet desmopressin. Væskeinntaket må begrenses eller unngås før sengetid og gjennom natten ved bruk av desmopressin.

Desmopressin finnes både som smeltetabletter og nesespray, men Statens legemiddelverk i Norge fraråder nå bruk av nesespray mot sengevæting på grunn av risiko for alvorlig bivirkning.

Når bør du kontakte lege?

• Dersom barnet ditt plages med sengevæting
• Dersom du tror sengevætingen til barnet ditt kan skyldes en sykdom (for eksempel urinveisinfeksjon)
• Dersom barnet ditt bruker nesespray med desmopressin, bør du kontakte lege slik at han/hun kan vurdere overgang til smeltetabletter eller eventuell annen behandling
• Ved vektøkning, kvalme/oppkast, hodepine og eventuelt kramper, da dette kan være tegn på alvorlig bivirkning av desmopressin

Kilder: Pasienthåndboka, barnelegene.no, Norsk elektronisk legehåndbok, Statens legemiddelverk